Tanker og meninger

Vi har gått tilbake til å være dårlige foreldre, og godt er det!!

God kveld kjære lesere! Håper dere har hatt en fin start på uka og at alle er friske og raske:D Her har det vært litt opp og ned i det siste, derfor har det vært litt stille på denne fronten.

Gud, nå er jeg sliten! Har stått på kjøkkenet og lagd middagsglass til Carina i hele dag *skryte*. Kan komme tilbake til det litt senere. Dere lurer sikkert på overskriften min. Og i følge visse folk så stemmer det nok sikkert. Det det gjelder er leggetiden, og hvilken metode en bør bruke.

Carina var veldig vanskelig å få lagt om kveldene før, og derfor prøvde vi en ny metode; legge henne, gi smokk, si god natt, og gå ut av rommet. Da fikk hun ligge og skrike i 5 min før vi gikk inn, ga henne smokken og sa god natt igjen. Etter få dager hadde dette gått seg til, og det var ikke en gang litt sutring da vi la henne. Nå nylig, leste jeg en artikkel som var ganske klar i sin sak. Dette var en forferdelig måte å legge barna på. Det var umenneskelig å la et så lite barn ligge i senga si og gråte seg i søvn. Det blir aldri nok kjærlighet, så barnet skal derfor tas opp om det skriker. Det trenger nærhet og omsorg. Joda. Vedkommende som hadde skrevet denne artikkelen hadde gjort en god jobb. Jeg ble overbevist.

En stund senere var det en kveld Carina ikke var helt enig i at hun skulle legge seg. Hun sov en halvtimes tid, før hun våknet og ikke ville sove mer. Hun var lys våken og skrek. Artikkelens strenge røst talte til meg, og jeg tok henne opp. Jeg gikk og bar på henne, hvisket til henne og prøvde å roe henne ned. Til slutt la jeg henne til puppen, og hun sovnet. Jeg fikk lirket henne forsiktig oppi senga si igjen, og hun sov. Artikkelen hadde helt rett, dette er mye bedre enn å la henne ligge og gråte seg i søvn! Jeg var glad for at jeg kunne gi henne den kjærligheten selv om det var natt og hun egentlig skulle ha vært i seng.

Neste natt våknet hun igjen. Fikk bært henne i søvn, men det tok over en time. Hun våknet flere ganger i løpet av natta, og sov dårlig. Natta etter det igjen hylskrek hun da vi la henne. Ikke tale om at hun skulle ligge der. Den natta holdt hun det gående til 5 om morgenen, selv om hun ble konstant trillet i vogna si. Alt ble bare verre og verre. Hun sov utrolig dårlig om natta og ikke noe særlig bedre om dagene heller. Hun var sur og gretten dag ut og dag inn, og det var vi også. Det tok en stund før det gikk opp for meg. Jeg hadde ødelagt den gode kveldsrutinen vår.

I gårkveld toppet det seg for meg og Kjetil. Vi hadde fått nok, noe måtte gjøres. Nettene ble ikke lenger brukt til det netter skal brukes til. Vi diskuterte det sammen, og jeg snakket både med mamma og pappa om det tidligere på dagen. Alle var enige. Hun lå og hylskrek fra 20 til 23:30. Vi tok henne opp, vi bar henne, ingenting hjalp. Vi bestemte oss for å gå tilbake til gamlemetoden. Å gå inn til henne hvert 5. minutt. Det var ikke lett etter å ha brukt "kjærlighets-metoden" en stund, men med god hjelp fra mamma fikk vi det til. Det gikk 40-45 min før hun sovnet. Da sov hun hele natta uten å våkne en eneste gang. I kveld var hun i seng akkurat 20:10. 20:20 sov hun.

Så klart skal en gi barnet sitt kjærlighet. Men en kan ikke følge disse reglene til punkt og prikke når det overhodet ikke fungerer. Vi er da glade i Carina fordi om vi ikke tar henne opp for hvert eneste lille pip. Fungerer det ikke så gjør det ikke det, så enkelt er det. Vi som foreldre vet når hun skriker for at noe er galt og når hun skriker på trass. Kjenner jeg blir irritert på de som kjefter på foreldre som liksom ikke viser barnet sitt den respekten og kjærligheten de fortjener. Jeg òg er enig i at det høres finest ut oppi hodet å ta opp barnet dersom det ligger og gråter, men jeg ser da utenfor hodet mitt at det ikke fungerer. Skal en sitte oppe hele natta og bære på et barn som hylskriker og er stuptrøtt, men som ikke klarer å sove? Bare for å gi det den kjærligheten det trenger? Eller skal man la barnet ligge i senga si og finne ut at det er natt, slik at det får søvnen sin? En kan også dra et plaster av så sakte og forsiktig som overhodet mulig for å være godhjertet og for å gjøre det så skånsomt som mulig. Men da drar man det bare ut lenger og lenger og det er ubehagelig hele veien. Da må det vel være bedre å bare dra det fort av på den brutale måten og bli ferdig med det? (Kanskje dårlig sammenligning, men de som vil, skjønner den.) Jeg lurer på hva som er mest kjærlighetsfullt.

Jeg har funnet ut at teori og praksis er to vidt forskjellige ting.

Det som virker best der og da er ikke alltid like bra på sikt. La hver en familie få finne ut selv hva som er best for dem og sine barn. Diverse teorier om hva som er rett og galt kan folk spare seg for. Ingen barn er like, og derfor må alle få finne sin måte, uten å føle at de er dårlige foreldre av den grunn.


"Jeg skjønner meg ikke på deg"

Det var alt for i kveld. God natt :)

Flere som kjenner seg igjen?

Barnehage

Morn alle sammen! Her er det nok en dag 10 herlige varme ute, og det virker som om det endelig går mot vår :D Fuglene kvitrer og alt er bare velstand!

Da vi var på 6mndskontroll med Carina 16. februar, fikk vi vite at fristen for å søke barnehage er uti april en gang, men stemmer det da? Er det ikke 1. mars? Uansett.. Dette er jo noe en må tenke over, og for vår del er vi veldig sikre i vår sak.

Jeg kommer nok ikke til å gå mer skole, i alle fall ikke slik det ser ut nå. Jeg har bare gått tre år studiespesialisering, eller allmenn som det også kalles, og jeg angrer som en hund på det. Hadde jeg gått yrkesfag hadde jeg hvertfall hatt en utdanning, og så kunne jeg gått påbygging etterpå. Da hadde jeg tatt alle de tre årene jeg har nå, på ett år. Aarh, ord kan ikke beskrive hvor fælt jeg angrer.

Jeg har lyst til å starte opp en egen bedrift hjemme her på gården. Jeg kommer ikke til å si hva det er jeg planlegger enda (selv om jeg har kjeempelyst!!), men jeg har stor tro på at det blir bra. Dette vil med andre ord si at jeg alltid kommer til å være hjemme. Mamma er også hjemme, og det kommer hun også til å være. Kjetil arbeider skift på Hydro Aluminium, noe som vil si mye fri på han også. Min svigermor har også en del fri. Kort sagt; vi har egentlig alle god tid, og mye tid, til å være hjemme. Er ikke jeg og Kjetil hjemme, er mamma det, osv.

Selv var jeg i barnehagen bare en liten stund, og det var et par år før jeg begynte på skole. Jeg husker det som det var i går. Og Kjetil gikk ikke på barnehage i det hele tatt.

Et bilde av Hågåsletta barnehage i Øyer, der jeg gikk da jeg var lita.
Bildet er hentet her:
http://www.barnehage.no/no/Barnehagesok/barnehage/?mid=dyus%2560oduu%255D10257

Konklusjonen er at det alltid er folk her til å passe på Carina, og hva er vel ikke bedre enn det? Jeg kjenner jeg får vondt inni meg når jeg tenker den tanken at Carina, den lille jenta mi jeg elsker så høyt, sitter i barnehagen, borte fra mammaen og pappaen sin. Jeg og Kjetil mener at det aller beste er om vi klarer å ha henne hjemme her de første årene. Ett år eller to før hun skal begynne på skole, kan det være aktuelt å ha henne inn i barnehage, slik at hun lærer seg å være sammen med flere barn og alt det andre som hører med. Rett og slett det å sosialiseres.

Vi søker ikke barnehage, og det er en fantastisk følelse :)

Gjør du?

Husk konkurransen min her!

Skrevet av en ektemann!

Jeg kom over en tekst hos Jungtweet som jeg har lyst til å dele videre. Temaet fortjener absolutt litt oppmerksomhet. Det skal sies at det er bloggeren på linken over som har oversatt denne rørende teksten. Jeg har bare lånt den.

Skrevet av en ektemann:

Jeg kom hjem om kvelden, og min kone hadde servert middag,  jeg tok henne i hånden og sa:  ?Jeg har noe jeg må fortelle deg?. Hun satte seg bare ned og spiste stille. Jeg observerte smerten i øynene hennes.

Plutselig visste jeg ikke hvordan man åpner munnen. Men jeg måtte la henne vite hva jeg tenkte. ?Jeg vil ha en skilsmisse?, sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli særlig irritert av mine ord, i stedet spurte hun meg stille ?hvorfor??

Jeg unngikk hennes spørsmål, og dette gjorde henne sint. Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg ?Er du ikke en mann!?? Den kvelden snakket vi ikke med hverandre. Hun gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne ikke egentlig gi henne et tilfredsstillende svar, hun hadde mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne rett og slett ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne.

Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset vårt, bilen og en 30 prosentandel av selskapet mitt. Hun kikket på den, og deretter rev hun den i stykker. Kvinnen som hadde brukt ti år av sitt liv med meg hadde blitt en fremmed. Jeg syntes synd på henne.

Bortkastet tid, ressurser og energi, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt, for jeg elsket Jane så høyt. Til slutt skrek hun høyt til meg, og egentlig var det dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en slags frigjøring. Ideen om skilsmisse, som hadde besatt meg i flere uker syntes å være fastere og klarere nå.

Den neste dagen kom jeg hjem veldig sent, og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. Jeg spiste ikke kveldsmat, men gikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet om natten, så satt hun fortsatt der ved bordet. Jeg visste bare at jeg ikke brydde meg, så jeg snudde meg bare og sov videre.

Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår: ? Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en måneds varsel før skilsmissen. Hun ba om at i denne ene måneden skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. Hennes grunner var enkle: sønnen vår hadde sine eksamener i en måneds tid fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødelagte ekteskap.

Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mer på hjertet.. Hun spurte meg om å huske hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på vår bryllupsdag. Hun ba om at jeg kunne gjøre det samme hver dag i en måned. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun var blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så aksepterte jeg hennes merkelige forespørsel.

Jeg fortalte Jane om min kones betingelser. Hun lo høyt og syntes det var absurd. ?Uansett hva slags triks hun bruker, så må hun jo innse denne skilsmissen?, sa hun hånlig.

Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen. Så da jeg bar henne ut på den første dagen, var vi begge litt klønete. Vår sønn klappet bak oss, ?pappa holder mamma i armene?. Hans ord brakte meg en følelse av smerte. Fra soverommet til stua, så til døren. Jeg gikk over ti meter med henne i armene mine. Hun lukket øynene og sa lavt, ?ikke fortell vår sønn om skilsmissen?. Jeg nikket, litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret.

På den andre dagen gikk alt mye lettere. Hun lente seg inntil brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg ikke hadde sett særlig nøye på denne kvinnen i lang tid. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Det var fine rynker i ansiktet hennes, og håret hennes hadde grånet. Vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot henne.

På den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, så fikk jeg en følelse av intimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt ti år av sitt liv for meg. På femte og sjette dag, innså jeg at følelsen av intimitet vokste igjen. Jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom måneden gled forbi. Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere.

Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg en morgen. Hun prøvde på ganske mange kjoler, men kunne ikke finne en som passet helt. Så sukket hun, ?alle mine kjoler har vokst seg større?. Jeg innså plutselig at hun var blitt så tynn, og det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere.

Plutselig slo det meg ? hun hadde gjemt så mye smerte og bitterhet i sitt hjerte. Ubevisst strakk jeg ut hånden og rørte ved hodet hennes.

Vår sønn kom inn og sa, ?pappa, er det ikke på tide å bære mamma ut??. ? For ham var dette blitt en viktig del av livet. Min kone gestikulerte til sønnen vår om å komme nærmere, og hun klemte ham tett. Jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armen hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akkurat som på vår bryllupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg trist.

På den siste dagen, da jeg holdt henne i armene mine, så kunne jeg knapt bevege meg et skritt. Vår sønn hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne fast og sa til henne jeg hadde ikke lagt merke til at vårt liv manglet intimitet. Jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. Jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg ? jeg gikk opp trappen, åpnet døren, og sa til Jane: ?Beklager, jeg ønsker ikke denne skilsmissen lenger?.

Hun så svært forbauset på meg, og deretter rørte hun ved pannen min. ?Har du feber?? sa hun. Jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt. ?Beklager, Jane?, sa jeg, ? men jeg vil ikke skilles?. Mitt ekteskap og livet var blitt kjedelig fordi min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår bryllupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast inntil døden skiller oss.

Jane syntes plutselig å våkne opp. Hun ga meg en kraftig ørefik, og så smalt hun døra igjen og brast i gråt. Jeg gikk ned til bilen, og kjørte bort. Jeg dro innom en butikk på veien hjem, og der bestilte jeg en stor blomsterbukett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa: Skriv følgende, ?Jeg vil bære deg ut hver morgen inntil døden skiller oss fra hverandre.?

Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og et smil i ansiktet. Jeg gikk opp trappene, for å finne min kone i sengen ? død. Min kone hadde kjempet mot kreften i månedsvis, og jeg var så opptatt med Janes og mine egne behov at jeg ikke engang hadde lagt merke til det. Hun visste at hun ville dø snart, og hun ønsket å spare meg for den negative reaksjonen fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset gjennom med skilsmisse..

Så i øynene til sønnen vår ? ville jeg være en god og kjærlig ektemann.

Uansett om man er gift eller ikke så er dette absolutt noe å tenke over. Det er de små tingene i hverdagen som virkelig gjelder, ikke de store fysiske gjenstandene som huset deres eller bilen deres. Det er de små tingene som kanskje lettest blir glemt oppi alt hverdagsstresset, men fakta er at det er det viktigste å huske på.

Husk konkurransen min her!

Hva mener du?

Jeg ser!

Herregud, så herlig! Jeg kan se klart og tydelig. Jeg trenger ikke briller, og jeg trenger ikke linser. Jeg ser skarpt. Jeg brukte briller før, men jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg kan sitte og se TV på lang avstand, jeg kan stå i vinduet og se alle detaljene høyt oppe i lia, jeg kan gjenkjenne folk på lang avstand på gata. Når jeg ser for meg meg selv, er det ikke lenger med et par briller på nesa. Aldri igjen skal jeg ha briller på nesa mi. Det trenger jeg ikke.

Jeg får ikke hodepine av å lese teksten på TV'en, og jeg får ikke hodepine av å lese den lille skrifta på PC'en. Jeg får ikke hodepine av at jeg må konsentrere meg for å se ting; jeg har nemlig ikke noen problemer med å se de tingene.

Jeg ser alt klart og tydelig.

Har du hørt om Hemmeligheten?

Lengter

Selv om vinteren enda ikke har kommet for fullt lengter jeg etter sommeren og nettopp disse kveldene:



Det er veldig dårlig kvalitet, men det får så være. Tatt med en gammel telefon:p

Føler du det samme?

Er det bare meg??

Eller er det flere som opplever å bli ti ganger fortere rørt og trist nå enn før dere fikk barn selv? Dette er helt merkelig. Før kunne jeg se på grusomme videoer om dyr som ble flådd levende pga pelsens verdi, eller lese historier om par som så sitt nyfødte barn kjempe en hard kamp mot døden forgjeves, bare for å sette et par eksempler, uten at det totalt ødela meg. Jeg sier ikke at det ikke gikk inn på meg, for det gjorde det. Tårene strirant og jeg ble fylt med sinne og følelsen av å ikke skjønne hvorfor slik skjer. Etter at jeg fikk Carina, kan jeg ikke se eller lese om slik mer. Bare jeg ser overskriften, kjenner jeg tårene presse på og jeg vet at dersom jeg ser/leser dette kommer jeg til å være totalt nedbrutt resten av dagen, ha mareritt om det, og våkne opp neste dag med en dårlig følelse.

Hva er det egentlig som er forskjellen nå mot fra før? Når jeg leser om tragiske hendelser, som at foreldre mister sitt barn, kona mister sin mann, setter jeg meg inn i deres posisjon og ser for meg at det skjer med meg. At jeg mister Carina, den lille jenta mi som jeg så høyt elsker, eller Kjetil, gutten som betyr mest i hele verden for meg og som alltid er der for meg. Det er nødt til å ha noe med det å gjøre, jeg kan ikke forstå annet. Det er så utrolig vanskelig å forklare. Jeg tror egentlig en ikke kan forstå det heller, før en havner der selv. Jeg trodde selv at jeg forstod hva folk mente da de prøvde å forklare noe slik til meg, men det vet jeg idag at jeg ikke gjorde. En kan ikke forstå det, for det er noe spesielt med de følelsene.

Nå har jeg fokusert veldig mye på det tragiske, men det er jo det samme med det gode i hverdagen. Med en gang jeg hører Carina lage en ny godlyd, rører det meg innerst inni hjerterota og tårene kommer med en gang. Når hun ser meg og smiler, kommer tårene. Alltid. For ikke å snakke om første gangen hun fikk så tjukk grøt at vi ga henne med skje. Hun momset og åt og lagde artige, stressede lyder om hun ikke fikk en ny skje fort nok. Selv om jeg satte veldig stor pris på noe før, ble jeg ikke like fort rørt som nå. Det vistes ikke så tydelig på meg. Jeg var nødt til å bruke ord for å beskrive min takknemlighet, men nå trenger jeg ikke det lenger; ansiktet mitt gjør det for meg. For noen dager siden så ikke kjøkkenet vårt ut. Jeg skulle rydde og vaske, men jeg ble lei bare jeg så på rotet. Jeg gikk og tok meg en dusj, og da jeg kom opp igjen hadde min kjære fikset hele kjøkkenet. Det luktet godt, og ikke minst det så helt fortreffelig ut. Da ble jeg glad da!! Det virker som om de små tingene i hverdagen plutselig betyr så mye mer.

Føler at dette blir veldig rotete skrevet, men det er så vanskelig å forklare. Jeg prøver å komme med eksempler for å lettere kunne forklare hva jeg mener, men i virkeligheten tror jeg nok det bare forvirrer dere mer. I alle fall dere som ikke har vært borti det samme selv. Men det får være, det ble slik nå :)


Da vi ga henne grøt med skje, skjønte hun ikke helt hvordan hun skulle gjøre det, så vi brukte smokken som hjelp til å begynne med. Hun klarte ikke sitte stille for det var så godt, så hun ser jo ikke ut:p

Lyder dette kjent for deg?

Tankevekker

Hvilken vei har du barnet ditt sittende i bilen?

Russedåp og vurdering av egen væremåte.

Som sikkert flere av dere allerede vet er jeg russ i år, og i går fant altså russedåpen sted. Det var en ganske morsom seremoni i grunn! Mange kjempebra navn, men må ærlig innrømme at ikke alle var like bra. Jeg dro nok hjem tidligere enn jeg egentlig hadde håpet på å gjøre, men det ble ganske så kaldt etterhvert, i tillegg til at jeg er noe forkjølet enda. Vil ikke være hjemme og gå glipp av flere prøver på skolen nå.. Blir så mye å ta igjen.

Det hver og en av oss måtte gjøre var å gå opp en rød løper, kysse en meget klissete fisk, ta en shot og knele. Da fikk vi begrunnelsen for navnet vårt av en lærer, og deretter kunne presten gi oss navnet vårt, eller rettere sagt døpe oss. Et par visse russ var (allerede) så fulle at de omtrent ikke klarte å finne veien tilbake til gruppa etter å ha blitt døpt. Virket som om den røde løperen i deres tilfelle bare var "enveiskjørt", sånn at de måtte ha hjelp til å veiledes de tre-fire metrene tilbake. :p Så hva ble navnet mitt?


(Ja, lua ser gedigen ut på dette bildet :p)

Sharing is caring. Hørte bare deler av begrunnelsen min, så kan ikke helt si jeg skjønte hvorfor jeg fikk det navnet. Tror begrunnelsen var sånn ca: "Du er veldig stille på skolen, men deler gjerne på nettet". Nå kommer den "emosjonelle" delen av dette innlegget.. Snakket litt med et par av medrussene mine, og da de kommenterte navnet mitt, svarte jeg at jeg ikke helt skjønte navnet jeg fikk. Snakket ikke med disse to samtidig, men de begge sa til meg at jeg kanskje ikke sier så mye på skolen, men at jeg deler mye om livet mitt gjennom bloggen, og kanskje delvis facebook. De sa at de synes det er så koselig at jeg er gravid og at jeg har en forlovede jeg kan dele alt med, osv. Ellers snakket den ene av dem om at jeg hele tiden er så alene på skolen, og at h*n ikke syntes det var noe kjekt å se. Ikke meningen å legge ut om samtalen, men måtte si såpass for å kunne komme fram til poenget mitt;

Det har alltid bare vært slik. Åpner jeg kjeften på skolen er det som oftest for at en lærer snakker til meg. Føler jeg trenger meg på de andre, og holder meg derfor litt i bakgrunn og tar det heller som en en bonus om noen snakker til meg. Jeg har èi venninne, og hun har jeg hatt hele livet. Treffer henne ikke så ofte som jeg skulle ønske, men jeg vet jeg har henne, og håper hun vet at hun har meg. Tror ikke jeg trenger å nevne navn, eller hva Gunnhild? Uansett.. Hvor mye ligger det i det, når man bruker ordet venn? Jeg kan jo si at jeg er venn med alle i klassen min - vi er jo ikke fiender, bare for å sette det på spissen. MEN det er jo mest fordi vi "må". Vi har ikke "valgt" hverandre, vi bare omgås hverandre i skolehverdagen. Vet ikke hvor spydig og ufint dette høres ut på dere som leser det, men det er overhodet ikke noen vonde tanker eller følelser bak det. Prøver bare å legge fram fakta slik jeg ser det.

Ja, det er jo ensomt til tider, men jeg har lært meg å leve med det. Har hørt uttrykket før, men har også fått erfare at det er vanskelig å snu på gamle vaner. Fikk i går inntrykk av at folk kanskje synes det er vanskelig å "komme innpå meg", men det kan jeg egentlig ikke helt skjønne. Selv mener jeg at jeg er veldig åpen, og at jeg er av den typen person som er enkel å komme i kontakt med. Jeg kan nok ikke skryte på meg at jeg er særlig kontaktsøkende av meg. Vet ikke om jeg noen gang har vært det, for så og ha sluttet med det, eller om jeg rett og slett aldri har vært det, men som tidligere sagt så føler jeg at jeg trenger meg på og at folk synes det er drygt. Dersom noen derimot tar kontakt med meg, blir jeg glad, og mener selv jeg overhodet ikke gir uttrykk for å ikke ønske den kontakten. Prøver altså her å få fram forskjellen på det å være kontaktsøkende, og det å være lett å få kontakt med.

...Har jeg misforstått min egen væremåte ?



Til slutt vil jeg si at de to samtalene jeg har nevnt i dette innlegget var noe jeg virkelig satte stor pris på. Fikk høre ting jeg verken hadde helt visst eller trodd før, og det gledet meg å få høre det! Vet ikke om noen av dere leser dette, men sånn i tilfelle; takk for at dere tok dere tid! :)

Hva ble russenavnet ditt? Er det i det hele tatt noe av det jeg prøver å beskrive i andre del som høres fornuftig ut?

- Lindz

Summertime..

Kjenner jeg savner sommeren helt vilt nå!! :) Mimrer tilbake til sommeren 2010 som var en helt fantastisk tid, og bare gleder meg til våren begynner å vise flere tegn fra seg! Dette blir faktisk første sommeren på 3 år (på rad) at jeg ikke skal til syden. Trenger da ikke til syden jeg som har så fine steder i elva å bade:D Det må være sommerens høydepunkt - det å kunne bade i elva akkurat når jeg føler for det! For ikke å snakke om det store deilige bassenget som forhåpentligvis i slutten av mai står klart fylt opp i hagen, med ekte fjellvann rett fra Haremdalen.

Noen av dere hvertfall, vet at jeg og Kjetil var i Alanya sommeren som var, og at vi ble ekstra godt kjent med de som jobbet på restauranten Linda's. Vi dro dit hver eneste kveld i løpet av de to ukene vi var der, og vi ble gode venner. En av servitørene tok oss med på en annen restaurant oppi fjellene, så vi fikk prøvd å bade i tyrkisk elvevann også! Meen, det var ikke det jeg skulle snakke om nå.. Det jeg skulle si var at her om dagen snakket en av de andre servitørene på Linda's til meg på facebook, og lurte på om vi kommer tilbake i sommer! Det syntes jeg var så koselig! Jeg og Kjetil dro da faktisk tilbake til restauranten tidlig samme morgen som vi skulle dra hjem til Norge, for å si hadet til dem. Det var faktisk et tårefylt farvel, så at han ene lurte på om vi kom tilbake syntes jeg var kjempetrivelig! I og med at jeg må tilbringe sommeren i en mindre sylfidisk størrelse er det nok det beste at vi holder oss innenlands:) "Sylfidisk"? Fant jeg akkurat opp et ord nå?

Noe av det jeg gleder meg mest til er å ta med Lykke ned til elva for å se om hun vil bade. Jeg har flere ganger gått tur ned til elva i vinter, og på de aller varmeste dagene vi hadde, kastet jeg stein opptil en halvmeter uti, og hver gang trippet hun glad og fornøyd etter den. Virker ikke som om hun er redd vann eller noe, så kanskje jeg får meg en ny badekamerat :D Det hadde jo vært kjempemorsomt. En annen ting jeg ser fram til er å etter 13 år med skolegang vite at når august kommer, skal jeg ikke møte opp på skolen! Det jeg derimot skal er å (forhåpentligvis) få nurket til meg og Kjetil i armene.

Slenger med noen bilder fra fjorsommer :)


Bassenget vårt <3


Lykke, dagen etter at vi fikk henne <3


Elvabading



Kvelden vi forlovet oss. Elsker deg Kjetil<3


Restauranten hvor Serkan tok oss med. Ble mer bading enn spising:)


Bading uti Eidsvågen

Det er så deilig å se disse bildene igjen, det kribler i magen min når jeg tenker på den steikende sola mot kroppen. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg! Meen, nå skal jeg gi meg før skrivingen min begynner å minne mer om poesi...

Ha en fin dag i alle fall! :)

Q: Har hørt at en fort kan få mørke flekker på magen som IKKE går bort dersom man soler en stor gravid mage. Bør jeg gå tildekket i sommer? Noen som har noen erfaringer eller andre innspill som kan hjelpe meg?:)

- Lindz

Ta til vettet, om dere har det.

Denne vinteren er den verste vi har hatt med tanke på sultne hjorter som spiser opp rundballene våre. Det har vært opptil 50 stk på selve gården, rundt rundballen og inne til hestene. Det er ikke bare når det gjelder maten de har ødelagt for oss. De har revet ned gjerdet på beitet flere steder så hestene har vært over all mark opptil tre-fire ganger om dagen på det verste. Dette har ført til at hestene må stå på den lille ridebana på 25*40 m, noe som så absolutt ikke er noe særlig for en flokk på seks hester. Ridebana ble også ødelagt, noe som betydde en inneperiode for hestene både dag og natt.

Men hva skal man gjøre? Ikke får vi hjelp av Viltnemda på noe vis; normalt sett holder en rundball ei lita uke. Mens hjorten levde på vår regning måtte vi kjøre ut en ball annerhverdag, om ikke hver dag. Får vi lov til å skyte hjort utover den fastslåtte kvota? Nei. Begrunnelsen? Jo, hjortebestanden kan da minke, dyret kan da utryddes! Vil da Viltnemda kjøpe inn mat å sette ut til de utrydningstruende dyrene? Nei. Får vi da erstatning på noe vis? Atter NEI. Har da ikke noe å si om vi gårdbrukere taper på dette. Var god stemning i huset etter at den siste ballen var kjørt ut, og vi ikke hadde noen anelse om hvor vi skulle få tak i ball til våre egne dyr. Økonomien gjorde det heller ikke enklere; vi hadde vel sånn egentlig ikke tatt med i beregningene at vi skulle kjøpe mat til andre flokker i tillegg til vår egen, og attpå til ikke få noe erstatning.

Det gjør meg trist å se de utmagrede mødrene komme nedover mot gårdene med de altfor undernærede kalvene sine for å finne mat til de. For en stund siden fikk vi kastet ut atvene våre og annet utstyr av eldhuset for å ha rundballen innendørs slik at vi forhåpentligvis kunne komme oss gjennom vinteren med nok mat til våre egne dyr. Det vil si at hjortene nå ikke har noen steder å dra for å finne mat. Jeg vet at naboen bruker å kaste ut brød og poteter o.l, men sånn i lengden, hva hjelper det en flokk på titalls undernærede, utmagrede dyr? I det siste har vi omtrent ikke sett et eneste dyr verken ved gårdene eller litt lenger oppi skogen. De som en stund levde på vår mat har vel gitt opp håpet, dratt tilbake langt oppover skogen og strøket med de også. Folk som bor langs Mæhlesida kommer bort til meg på gata og sier at det er lenge siden de har sett de minste kalvene, og spør om jeg har sett de i det siste, og om jeg tror de fremdeles er i live. Trist.

I Todalen har de i alle fall avlivet en hjorteflokk på rundt 15 dyr. Hvorfor kan ikke alle, der dyrene omtrent ligger halvdøde av sult på bakken, få tillatelse til å gjøre det? Nei, de sier det er naturens gang, og at det er de sterkeste som overlever, og at de egentlig ikke har noe med det å gjøre. I tillegg sier de at en må følge kvota for en kan da ikke risikere å minke bestanden så kraftig. Men da lurer jeg på en ting. Hvis vi ikke kan ta den sjangsen å skyte de som har det aller verst, hvorfor ikke som en start begynne å gjøre noe så de har en sjangs til å overleve??

Dette er ingenting annet enn dyremishandling.









Dette er private bilder som hører til en bildeserie på rundt 50 bilder, som vi tok i januar i år.

- Lindz

Linda :)

Linda :)

19, Sunndal

Heisann og velkommen til bloggen min! Jeg er ei jente på 19 år som lever lykkelig på en gård sammen med min lille familie. 18.11.09 fant jeg lykken sammen med Kjetil, 26.6.10 ga han meg sitt ja, og 16.8.11 fikk vi ei lita prematur jente som betyr alt for oss. Drømmen nå er å gifte oss og bygge oss et eget hus. Her inne kan du ta del i vår hverdag, min interesse for interiør, og alt annet som hører med. Høres dette interessant ut, legg meg gjerne til som venn. Dersom du lurer på noe eller har lyst til å sende meg din fødselshistorie eller andre historier(noe jeg blir glad for), kontakt meg gjerne på linda_nysveen@hotmail.com!

er innom nå

Lilypie First Birthday tickers

bloglovin

Norske blogger






Besøk nettbutikken illusion.no i dag!











Kategorier

Arkiv

hits