november 2011

Er det bare meg??

Eller er det flere som opplever å bli ti ganger fortere rørt og trist nå enn før dere fikk barn selv? Dette er helt merkelig. Før kunne jeg se på grusomme videoer om dyr som ble flådd levende pga pelsens verdi, eller lese historier om par som så sitt nyfødte barn kjempe en hard kamp mot døden forgjeves, bare for å sette et par eksempler, uten at det totalt ødela meg. Jeg sier ikke at det ikke gikk inn på meg, for det gjorde det. Tårene strirant og jeg ble fylt med sinne og følelsen av å ikke skjønne hvorfor slik skjer. Etter at jeg fikk Carina, kan jeg ikke se eller lese om slik mer. Bare jeg ser overskriften, kjenner jeg tårene presse på og jeg vet at dersom jeg ser/leser dette kommer jeg til å være totalt nedbrutt resten av dagen, ha mareritt om det, og våkne opp neste dag med en dårlig følelse.

Hva er det egentlig som er forskjellen nå mot fra før? Når jeg leser om tragiske hendelser, som at foreldre mister sitt barn, kona mister sin mann, setter jeg meg inn i deres posisjon og ser for meg at det skjer med meg. At jeg mister Carina, den lille jenta mi som jeg så høyt elsker, eller Kjetil, gutten som betyr mest i hele verden for meg og som alltid er der for meg. Det er nødt til å ha noe med det å gjøre, jeg kan ikke forstå annet. Det er så utrolig vanskelig å forklare. Jeg tror egentlig en ikke kan forstå det heller, før en havner der selv. Jeg trodde selv at jeg forstod hva folk mente da de prøvde å forklare noe slik til meg, men det vet jeg idag at jeg ikke gjorde. En kan ikke forstå det, for det er noe spesielt med de følelsene.

Nå har jeg fokusert veldig mye på det tragiske, men det er jo det samme med det gode i hverdagen. Med en gang jeg hører Carina lage en ny godlyd, rører det meg innerst inni hjerterota og tårene kommer med en gang. Når hun ser meg og smiler, kommer tårene. Alltid. For ikke å snakke om første gangen hun fikk så tjukk grøt at vi ga henne med skje. Hun momset og åt og lagde artige, stressede lyder om hun ikke fikk en ny skje fort nok. Selv om jeg satte veldig stor pris på noe før, ble jeg ikke like fort rørt som nå. Det vistes ikke så tydelig på meg. Jeg var nødt til å bruke ord for å beskrive min takknemlighet, men nå trenger jeg ikke det lenger; ansiktet mitt gjør det for meg. For noen dager siden så ikke kjøkkenet vårt ut. Jeg skulle rydde og vaske, men jeg ble lei bare jeg så på rotet. Jeg gikk og tok meg en dusj, og da jeg kom opp igjen hadde min kjære fikset hele kjøkkenet. Det luktet godt, og ikke minst det så helt fortreffelig ut. Da ble jeg glad da!! Det virker som om de små tingene i hverdagen plutselig betyr så mye mer.

Føler at dette blir veldig rotete skrevet, men det er så vanskelig å forklare. Jeg prøver å komme med eksempler for å lettere kunne forklare hva jeg mener, men i virkeligheten tror jeg nok det bare forvirrer dere mer. I alle fall dere som ikke har vært borti det samme selv. Men det får være, det ble slik nå :)


Da vi ga henne grøt med skje, skjønte hun ikke helt hvordan hun skulle gjøre det, så vi brukte smokken som hjelp til å begynne med. Hun klarte ikke sitte stille for det var så godt, så hun ser jo ikke ut:p

Lyder dette kjent for deg?

"Status"

I dag begynte vi for fullt med rutiner og det funker jo kjempebra!! Er så fornøyd at jeg tror det nesten ikke selv en gang.

Vi stod opp 09:30, mot fra ellers 12:00-13:00, og jenta var blid så og si hele dagen! Litt skrikerier er det såklart, men det skal det være. Det er jo deres måte å fortelle at de er misfornøyde på, og det hender rett som det er at en selv er sur også.

Så i løpet av denne dagen fikk hun grøt to ganger, mot fra normalt én gang, hun hvilte og sov over 1 time hele tre ganger, mot fra normalt ingen, og i tillegg avsluttet vi dagen med en halvtimes trilletur. Jeg la henne 23:24 for å være presis, og da sov hun innen klokken var halv!!:) Er imponert over lille jenta vår, dette er tredje kvelden hun sovner uten å protestere og "diskutere" i timesvis.

Er så klart forberedt på at dette kan snu, så jeg har ikke så store forhåpninger for neste dag da kan en si, men tar heller hver positive ting som skjer etter hvert som en bonus. Det ser lovende ut, men det er utrolig hvor fort ting kan snu seg, det har vi fått erfart.

Men nå skal jeg være flink å legge meg jeg også, så kanskje det blir litt lettere å stå opp om morgenen.. Det var helt sinnsykt vondt å komme seg opp idag, men det er vel fortjent når en ikke klarer å legge seg før 3..(?)

Dere får hvertfall ha ei god natt allesammen!:)


Nydelige jenta vår

Rutiner!

Vi har slitt leenge med å få lille Carina til å sove om kveldene og det tar på siden hun nesten ikke sover om dagene heller. Hun er veldig "svingete" og en kan si det slik at det er hun som har bestemt alt selv; når hun vil sove, når hun vil spise og ikke minst når hun vil skrike. Om jeg prøver å legge henne mellom 20:30 og 21:00 så er hun våken og skriker til 01:00 tiden. Siden hun sliter oss helt ut om kveldene, kommer vi oss heller ikke opp om morgenen da vi er så trøtte. Hun bruker å våkne i 07:00-08:00tiden, avhenger litt av når hun sovnet på kvelden. Når hun da våkner legger jeg henne på puppen i senga vår og mens hun spiser sovner jeg igjen. Når hun er ferdig å spise sovner også hun igjen. Da sover vi som oftest til 12:00, og det er jo helt feil.. På tide å gjøre noe!

Jeg har alltid hatt i tankene at rutiner er lurt å få inn, men jeg har rett og slett ikke sett meg mål på å begynne med det siden hun har vært så vrang og "selvbestemt". Men lørdag, et par dager siden, var jeg flink og satte jeg meg ned og skrev ned ei dagsplan med klokkeslett for alt. Hvis hun blir vant til rutiner så kanskje alt blir mye lettere for oss også:) Det er jo verdt å prøve!

Slik ser plana vår ut:

09:00: Stå opp. Gi grøt og amme etterpå.
12:00-14:00: Amme, deretter sove i vogna si ute.
15:00: Amme.
18:00-19:00: Amme, deretter sove, helst på rommet sitt.
21:00: Amme, deretter trille 30 min på tur.
22:30: Gi grøt, stelle og amme.
23:00: Sengetid.

Jeg begynte så smått allerede samme dag som jeg laget lista, for å begynne å venne henne på forandringene, og det fungerer jo kjempefint! Jeg er såå fornøyd. Jeg la henne 23:00 og 23:10 sov hun!! Det er store saker til henne å være. Det er så deilig å kunne ha litt igjen av kvelden selv etter at hun har lagt seg. Det er så stille og fredelig. Hun var jo like flink ikveld også; la henne 00:00 og hun sov ti minutter senere:) Jeg er så glad, dere tror det ikke!

Så nå skal jeg spise litt og legge meg med et stort smil om munnen:) Gleder meg til å komme skikkelig i gang fra i morgen av! Så dere får ha ei god natt alle sammen, sov søtt! :)


Lille leoparden min og Lykke mi ♥ Dressen lyver veldig, hun er ikke så stor;)

Noen som kjenner seg igjen? Hvilke rutiner har du for ditt barn, og hvordan fungerer det? Eller kanskje du ikke har rutiner?

Ønskeliste

Det er mange som har spurt hva Carina ønsker seg til jul, så da tenkte jeg like så godt å lage et innlegg om det :)


Akkurat dette pleddet med Carinas navn, fødselsdato, klokkeslett, vekt og lengde. (pledd.net)


Badesete i rosa (Denne er hun så heldig å få:))


Rangler/biteringer

Bjellerangler

Mobile for seng


Hoppehuske (Denne er hun så heldig å få:))

Iiamo Flaske, som varmes opp til 37 grader på 4 minutter med  varmepatronen. Kjekt å ha på tur.


Plastsmekke


Skål med skje


Små, fargerike kleshengere


Elektrisk vugge som ikke vibrerer, men som vugger. Funker ikke så bra med vibrasjon, sliter med å få henne til å sove. (Denne er hun så heldig å få:))


Libero bleier str. 4


Angelcare refill til bleiebøtte


Sokker av den litt tjukke typen.

Dette er altså det hun ønsker seg, men det har ikke noe å si om det er brukt, så lenge det er i like god stand som om det var nytt. Om noen har noe av dette de vil kvitte seg med så skrik ut:)

Hva ønsker barnet ditt seg/du deg til jul?:)

En stein for livet

Da Carina var én måned gammel bestilte vi to avstøpningsbokser sånn at vi kunne få avstøpning både av foten og hånda hennes. Det tok åtte uker fra vi sendte de inn igjen til vi fikk det ferdige resultatet. Og slik så det ut:









Jeg ble så fornøyd med produktet at jeg bare måtte dele det med dere. Jeg vet at det er mange som bruker lifestone, men for de som ikke har hørt om dem eller brukt dem før, vil jeg anbefale å ta turen innom lifstone.no, og se hva de har å tilby. En ting er sikkert, og det er at jeg kommer til å gjøre dette gjennom lifestone til alle de eventuelle ungene jeg får (og nei, har ingen foreløbige planer om en nr. 2:p).

Har du tatt avstøpning av ditt barn?


Jeg lurer på om jeg ikke...

skal kjøre i gang med en spørsmålsrunde.. Jeg har nylig kommet tilbake fra en 4 måneders bloggpause så tenkte det passet seg med en spørsmålsrunde nå. Dere kan naturligvis spørre meg om hva dere vil, så skal jeg prøve å svare etter beste evne. Håper på mange spørsmål sånn at jeg har noe å gjøre på en liten stund fremover. Det blir nok ikke noe innlegg med svar før ønsket antall spørsmål er kommet inn. Så da er det bare å spørre i vei!

I tillegg hadde det vært fint om dere kunne skrive en liten setning til slutt om hva dere ønsker å lese mer om her inne. Hva kan jeg gjøre for at bloggen min skal bli mer interessant å lese? Tips og forslag tas i mot med takk.

Bring it on :)


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Bildedryss

Siden jeg ikke har vist frem så mye av den nydelige jenta vår enda så tenkte jeg å vise frem noen bilder fra sykehuset og helt fram til nå:) Rart å tenke på at prematurbleier og str. 44 en gang var for stort.













































Hva synes du?


Derfor kjenner ikke folk meg igjen.

Som tidligere sagt så kjenner ikke folk meg igjen lenger, før de kommer helt bort til meg og vel så det. Så da tenkte jeg å vise fornyingsprosessen av meg selv og "det endelige resultatet".

Det første bildet viser hvordan jeg har sett ut i lengre tid. Ganske kjedelig hår som i grunn bare henger der for å henge der. I tillegg er det masse masse hodepine der også, men det vises ikke på bildet.


Etter en ganske lang stund ble jeg lei, og etter en enda lengre stund gadd jeg å gjøre noe med det. Jeg ville ha kort hår. Jeg har alltid hatt veldig glatt hår, så det var det første jeg måtte gjøre noe med. Det var så ille at hårstrikket mitt skled ut gang på gang, og det sier litt. Håret måtte mattes før jeg ble kort. Hvis ikke hadde håret ligget like flatt selv hvor store mengder av hårprodukt jeg hadde brukt. Matting av hår = bleiking til ønsket resultat er oppnådd. For min del betydde dette tre bleikinger, den siste gangen med to pakker på en gang. Jeg ble veldig lys, men det måtte til for å få håret matt. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg ikke blitt så blond som det der. Men det skal få være akkurat slik det er fortenk.


Neste steg da var å klippe seg til ønsket lengde var oppnådd. Da så jeg plutselig slik ut:

Og ikke nok med det. Men jeg har i flere mangfoldige år slitt med kraftig hodepine, så da begynte det å bli på tide med en synstest. Jeg var nærsynt. -0,25 på venstre øye, og -0,50 på høyre øye. Ikke store greiene, men steike hvor mye det egentlig utgjør! Mer enn en skulle tro. Så noen dager etter den synstesten så jeg plutselig slik ut:

 

Nå henger ikke håret der bare lenger, men det er faktisk en frisyre. Og ikke nok med det; hodet er ikke lenger fyllt med hodepine.

After all, kanskje ikke så rart jeg ikke blir gjenkjent?
Hva synes du om den nye frisyren min?

Fødselshistorien min

Jeg sa vel at jeg skulle dele fødselshistorien min med dere, så nå kommer den. Først må jeg bare få si at dette er en meget detaljert historie, så den er lang. Jeg ville få med alle detaljene jeg husket, så da ble det bare slik. Enjoy!

 

Klokken er 05:30, og jeg er som vanlig våken til dagens første dobesøk. Samme tidspunkt, hver morgen, slår aldri feil. Jeg får veltet den 66 kg tunge kroppen min ut av sengen og subbet meg ut av rommet, gjennom gangen og inn til badet. Jeg setter meg ned, og sitter der naturligvis til jeg er ferdig. Nesten så jeg sovner igjen, er så ufattelig trøtt. Jeg reiser meg og går bort til vasken, senga står svært sentralt i tankene mine nå. Jeg kaster et blikk inn i speilet og ser på den stadig voksende magen min. Koselig. Men senga kaller.

 

På tur ut i gangen kjenner jeg at det er noe som renner nedover låret mitt. Herregud, er jeg ikke ferdig enda da? Fire uker gjenstår av svangerskapet, og jeg har ikke hatt noe særlig å syte over tidligere, så jeg skal vel slite med urinlekkasje den siste tiden nå da.. Litt flau over egen «utblåsning» er jeg igjen på tur til badet. Jeg setter meg ned og tisser videre. Ikke store skvetten denne gangen. Men det er noe annerledes. Det lukter rart. Ingen vond lukt, ingen ekkel lukt. Nesten litt søtt. Tenker meg om et sekund og kommer på at det har luktet slik et par uker nå. Sitter en liten stund etter jeg er ferdig og presser litt ekstra for å være sikker på at ingen flere uhell skal oppstå. Tenker fælt denne stunden. Det kan da ikke være..? Nei, nå vil jeg legge meg.

 

Før jeg rekker å nå soveromsdøren skjer det igjen. Det strirenner nedover begge lårene mine og jeg løper som en vaggende and tilbake til badet, og får satt meg ned på do igjen. Tankene svirrer fælt nå. Jeg må vekke Kjetil. Leter etter telefonen min, men finner fort ut at den ligger igjen på soverommet. Jeg kan da ikke begynne å rope på ham heller. Vil nødig vekke noen av de andre i huset. Så jeg samler opp en hel haug med papir og trapper det nedi trusa og går så fort jeg kan, tross omstendighetene, tilbake til soverommet. Jeg stiller meg i døråpningen, merker at papiret allerede er gjennomvått. «Kjetil?» Ikke annet enn et trøtt grynt får jeg tilbake. «Ehm, Kjetil? Vatne ha gått..!» Kjetil reagerer som en stukket gris og vender straks seg mot meg. «SLUTT Å KØDD!!! Stakkar, han er så trøtt at det som skulle høres ut som en meget overrasket Kjetil, hørtes i virkeligheten ut som en rasende Kjetil. Jeg svarer like «sint» tilbake at «NEI, E KØDDE IKKJE!!» «Å faen.» Vel på tur tilbake til toalettsetet advarer jeg mot fostervannsbekken som befinner seg fra senga vår og hele veien bort til dassen. Han har allerede kommet seg ut av senga i såkalt ninjastil, og har fått på seg noen klær. Han hopper fra en fot til den andre i forsøket på å unngå de store dammene. Han stiller seg i døra på badet og sier at jeg må ringe jordmora. Det har jeg overhodet ikke lyst til, og prøver å forklare at jeg ikke kjenner noen tegn til fødsel og at jeg er trøtt og vil sove. Kjetil blir stresset og helt fra seg av det jeg har å fortelle ham (forståelig nok), og sier bestemt at dersom vannet går, SKAL man i ALLE tilfeller ta kontakt med jordmor. Sakte men sikkert synker det inn i det forvirrende hodet mitt. Jeg vet jo at man skal det, men det virker som om trøttheten har tatt fullstendig overhånd. Han spør meg om jeg vil ringe jordmor, eller om han skal gjøre det. Jeg strekker ut hånda mi og ber ham om å gi meg telefonen så ringer jeg her og nå.

 

Klokken er nå blitt 06:03, og etter tre-fire ring hører jeg et trøtt «hei» i andre enden. Jeg forteller hvem jeg er, beklager for at jeg ringer så tidlig på morgenen, og forteller at jeg tror vannet mitt har gått. Jeg får spørsmål om farge og lukt, og forklarer at fargen var helt blank og at det luktet veldig søtt. Jeg får beskjed om å komme ned på helsestasjonen, så tar vi det derifra. Jeg spør om jeg kan få ta meg en dusj før vi kommer, og jeg får høre at jeg bare skal ta meg god tid, ta en dusj, spise litt mat og slappe litt av. Jeg takker for det, og spør i samme slengen om vi skal avtale et bestemt klokkeslett for når vi skal være der. 06:30 får jeg til svar, og jeg merker at jeg blir stresset. Vi sier ha det, og jeg forteller Kjetil alt det hun sa. Jeg må le litt... Hvor god tid kan man ta seg når det er 20 min til en skal være på helsestasjonen, og det tar 10-15 min å kjøre dit? Tenker ikke mer over det, så jeg løper i dusjen. Kjetil kommer også ned trappa for å vekke mamma og fortelle henne hva som har skjedd. Han stiller seg avslappet i døråpningen og sier «Svigers. No må ikkje du bli stresssa. Men vatne ha gått.» Og så løper han som en tulling opp igjen uten at mamma rekker å svare en gang. Jeg står og koser meg i dusjen, og tenker at dette er siste gangen jeg dusjer i denne dusjen uten å se noe fra navlen og ned. Jeg tenker fælt over alt og ingenting. Det er bare halvferdige tanker, jeg rekker ikke å tenke ferdig noe før andre tanker sprenger seg på. Mamma har allerede fått slengt på seg noen klær hun også, og er godt i gang med å hjelpe Kjetil med å pakke sykehusbagen. Jeg kommer etterhvert opp i andre etasjen jeg også, og røsker noen tilfeldige klær ut av klesskapet mitt. Jeg kommer meg på badet, finner frem et håndkle og trapper det nedi buksa. Det vil jo ingen ende ta! Carinas klær fant vi tilfeldigvis frem i går, så nå gjenstår det bare å pakke klær til meg, toalettsaker og lignende. Jeg synes mamma er overraskende rolig, til tross for at hun løper rundt og ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg. Kjetil er hakket roligere, og jeg er enda 20 hakk roligere.

 

Rundt 06:25 kjører vi hjemmefra og ca. 06:35 er vi fremme. Jordmor er der allerede og tar oss i mot. Vi takker for sist, og ler litt. Vi var jo tross alt på kontroll hos henne i går. Vi går inn på kontoret hennes, og hun lurer på hvordan jeg føler meg. Jeg er litt spent, men jeg kjenner overhodet ingenting i magen som kan tyde på noen fødsel. Vannet har gått, og det er alt jeg vet. Hun sier at hun har lyst til å undersøke meg, og jeg hopper gladelig opp på benken. Hun ser opp i taket og kjenner godt etter med to fingre. Har både hørt og lest at dette er veldig ubehagelig og litt vondt, men jeg kan ikke si jeg kjenner noe som helst. Etter bare noen sekunder får vi høre at det allerede er 2-3 cm åpning, og at vi bør komme oss på sykehuset. Hun spør Kjetil om han vil kjøre selv, eller om hun skal ringe etter ambulanse. Kjetil ser på meg og svarer at han godt kan kjøre så lenge jeg er komfortabel med det. Ja, jeg kjenner jo ingenting jeg så, hvorfor ikke. Jordmor ombestemmer seg plutselig og sier at hun ringer etter ambulanse. Det virker som om det har gått veldig fort med meg hittil, så hun er nok litt redd for at det skal skje ting i bilen. Så det blir slik. Hun ringer etter ambulanse. Mens vi står og venter kjenner jeg at det pirrer i magen, akkurat den samme følelsen som rett før jeg skulle opp til muntlig eksamen bare to måneder tidligere. Jeg forteller det, men forklarer at jeg ikke vet om det er rier som er på tur eller om jeg bare er spent. Jordmor forsikrer meg om at det nok er riene som melder sin ankomst.

 

07:00 er ambulansen kommet, og det har mamma og svigermor også. To glade, spente, kommende bestemødre står ute på plassen og fniser, gråter og ler. Ambulansesjåføren er en kjenning av mamma, så hun storskratter, tar han i hånda og sier «Nei, e d du Terje! No må du ta godt vare på dåtter mi!!» Og så lo hun og gråt litt til. Jeg spretter oppi senga og legger meg godt til rette. Kunne absolutt ha sovnet nå. Både jordmor og bestemødre ønsker oss masse lykke til i det senga mi og jeg blir skyvet inn i bilen. De står og skravler en liten stund til før Kjetil kommer etter og får sitte i «sjefsstolen» ved siden av meg. Sekunder senere er vi på vei. Jeg og Kjetil utveksler smil, og han holder på armen min. Overraskende og skummelt komfortabel den senga. Jeg lurer på om jeg skal sove eller om jeg skal holde meg våken. Jeg har veldig lyst til å sove, men bestemmer meg for å være våken så lenge jeg får det til. Jeg, Kjetil og ambulansearbeideren snakker om alt mellom himmel og jord. Alt fra bil til hans kones fødsel osv. Det er grønn tur, så det er ingen sirene eller lys. Kjetil kikker seg rundt som en liten unge i godteributikken. «Veldi my arti å fikkel borti her», sier han. Ambulansearbeideren ler og lar Kjetil gjøre alt det han selv egentlig skulle gjort, blant annet å sette på meg en pulsmåler på fingeren. Etter en stund kjenner jeg riene begynner å ta seg opp, og jeg kniper med det ene øyet så Kjetil skal se det. Han ler og spør meg om det begynner å bli vondt. Jeg svarer at jeg begynner å kjenne det. Ambulansearbeideren ler også, og ber meg om å si ifra når riene begynner og når de slutter. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er så vanskelig å kjenne. Jeg kjenner at riene går opp og ned, men det er ikke alltid de slutter helt osv, så denne målingen tror jeg ikke det kommer noe nyttig ut av. Jeg er nødt til å le av meg selv.

 

08:15 er vi fremme på Molde sykehus, og jeg blir trillet inn og bort til heisen. Kjetil har plutselig forsvunnet, og de to ambulansearbeiderne lurer på om vi bare skal ta heisen opp, eller om vi skal vente på han. Jeg sier at han sikkert finner veien selv, så vi tar heisen opp til fjerde etasje. Jeg blir trillet bort til fødestua, hvor ei eldre jordmor står sammen med en student. I det jeg spretter ut av senga selv, slik jeg til normalt ville ha gjort, gjør de store øyne og sier «Å hoooi». Jeg ser på dem som et spørsmålstegn og tenker at jeg ikke er invalid fordi om jeg er 8 kg tyngre enn normalt og har en stor kul på magen. Jeg blir vist vei oppi min nye seng, mens ambulansearbeideren som satt baki med oss forteller jordmora at det er ca. 5 minutter mellom riene. Jeg blir ønsket lykke til av ambulansearbeiderne, og de overlater meg til jordmoren og studenten.

 

Kjetil kommer inn rett etterpå og sier at han måtte skrive meg inn før han kunne bli med meg opp. Jordmor tilbyr meg sjokolade for at jeg skal få i meg litt energi, men jeg står over. Ikke i spisehumør. Jordmor forklarer at jeg blir nødt til å ligge helt stille en halvtimes tid med et par belter rundt magen som skal ta opp riene mine og fosterlyden. Jeg finner en god liggestilling og de kobler meg til apparatet. Det går greit til å begynne med, men jeg merker at det blir verre og verre å ligge stille når riene kommer. Jeg vil opp å gå. Kjetil står og følger med på skalaen for riene mine. Den går opp til 100. Jeg synes det er rart at skalaen ikke går lenger enn til 100 når jeg ligger her med rier på 75. Blir det virkelig ikke vondere enn det? Det kan jeg like. Etter en liten stund går kurven for riene mine over skalaen og vi får ikke til å se hvor kraftige de er. Jeg som trodde det bare gikk til 100. Det var vel for godt til å være sant at det ikke ble «vondere enn 100».

 


Ufattelig varmt inne på fødestua, så her er vi rød som en tomat før det har begynt!

Etter en ubehagelig halvtime får jeg endelig ut av senga. Klokka er 09:00, og jeg har 4 cm åpning. Gåstolen jeg fikk litt tidligere tar jeg i bruk med en gang. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ligge mer enn nødvendig før jeg får presserier, siden det skal være til god hjelp når barnet er på tur ned. Jordmor og studenten liker tankegangen min, og lar meg spasere slik jeg vil frem og tilbake ute på gangen. Hver gang jeg får en rie kjenner studenten på sammentrekningene på magen min og tar tiden. Kjetil går ned på Narvesen og kjøper noen boller til meg. Jeg får i meg en liten bit, men jeg blir umiddelbart spysjuk så jeg spiser ikke mer.

 


Rie...



Pause. Herlig!



Rie igjen.

Med en så full mage presser det veldig på alt av innvoller, ikke minst urinblæra, så jeg knytter fort bekjentskap med toalettet. Tiden går, og jeg spaserer med Kjetil på slep. Hver halvtime er jeg nødt til å legge meg i senga så de får undersøkt meg. Dette har jeg hørt og lest ikke er vondt eller ubehagelig ved større åpning, men det er det i alle fall i mitt tilfelle. I tillegg er de nødt til å gjøre alt to ganger siden det er opplæring på gang. Så studenten sjekker først og sier det hun tror, deretter sjekker jordmor og sier om det stemmer eller om det er feil. Nettopp det gjør ikke saken noe bedre for meg, men jeg prøver å ikke si noe om det. Klokken er 11:00 og jeg har 5 cm åpning.

 

Riene tar på og gjør meg urolig i magen. Det kjennes ut som det er ei skikkelig farrangkule på vei. Jeg sier til Kjetil at jeg er nødt til å ta meg en tur på toalettet og prøve å legge fra meg lasten der sånn at det ikke skjer under fødselen. Etter at jeg har gått inn kommer studenten bort til Kjetil og lurer på hvor jeg er, og han forklarer det jeg nettopp har sagt til han. Studenten blir litt nervøs og sier fortvilet at hun håper jeg ikke tar i så mye at jeg føder i dass. Presserier skal visst kjennes ut som om en holder på å gjøre seg ut sier hun. I det jeg kommer ut, blir jeg møtt av to spente fjes som håpet på at jeg ikke hadde fødd i dass. «Hvordan gikk det?», spurte studenten, og jeg sa ikke annet enn at det gikk bra.

 

Riene begynner å komme virkelig tett nå, og det kjennes godt kan en si. Jeg spaserer litt mer, før jeg finner ut at jeg vil prøve å legge meg. Det blir verken bedre eller verre, så da blir jeg like godt liggende. Jeg blir spurt om jeg vil ha noen form for smertelindrende som for eksempel et varmt bad eller akupunktur. Jeg ønsker å prøve badekaret i og med at jeg alltid har brukt varmt vann som smertelindring. De sjekker meg enda en gang, og denne gangen er det så vondt at jeg spør om det virkelig er nødvendig at de begge to gjør det. Én gang er faktisk ille nok akkurat nå. De godtar forespørselen min, så jordmora sjekker meg. Klokken er 11:45 og jeg har åpning på 7 cm, så hun har ikke noe særlig lyst til at jeg skal ut av senga. Det blir til at jeg prøver akupunktur i stedet for badekar. Nåla i hodet kjenner jeg ikke i det hele tatt, mens nålene jeg får i hendene og føttene kjenner jeg veldig godt. Riene er enda tettere og vondere nå, og nålene gjør ikke annet enn å stresse meg. Jeg har behov for å bevege meg akkurat slik jeg føler for, og det kan jeg ikke med nålene i. Jeg kommer borti dem hele tiden, så de gjør bare vondt verre. Jeg ber dem om å fjerne dem igjen.

 

Klokken er 12:35 og jeg har nå åpning på 9 cm. Jeg ligger på høyresiden i senga. Kjetil sitter på en stol bak meg og lener seg over til meg og stryker meg i nakken. Han passer på å hente kalde kluter til meg og å tilby meg saft hele tiden. Det er 1 minutt mellom riene, og det er ubeskrivelig vondt. Hver gang en rie tar slutt, sovner jeg. Det er slik det må føles å komme til himmelen. Jeg er så trøtt at jeg klarer nesten ikke holde meg våken under riene heller, men de er smertefulle nok til å holde meg våken. Jeg prøver å gjøre masse forskjellig i håp om at noe skal lindre smertene litt. Blant annet prøver jeg å lage lange mørke toner med stemmen min, og det lindrer faktisk litt. Det sender vibrasjoner gjennom hele kroppen min og på den måten lindrer det.

 

Nå blir riene vondere og vondere for hver eneste gang de kommer, og jeg spør fortvilet om det kommer til å ta lang tid før jeg får presserier. De sjekker meg igjen med en gang og mener at det ikke bør ta særlig lang tid. Omtrent rett etterpå kjenner jeg at kroppen min begynner å ta i og presse av seg selv. Jeg klarer ikke å kontrollere det selv, det bare skjer. Det kjennes akkurat som om brekninger før en skal spy, bare at det er der nedentil. Det er helt merkelig, men smertene er så og si borte, så jeg er lykkelig. Jeg sier at jeg har en stor trang til å presse og jeg venter bare på tillatelse. Klokken 12:50 sjekker de meg og åpningen er på 9,5 cm. Jeg får lov til å presse så smått. Jeg kniper igjen det jeg kan, jeg vil ikke presse før jeg har full åpning. Fosterlyden synker så to leger tilkalles. De sjekker meg begge to. 12:56 har jeg 10 cm åpning, og jeg presser. Det er vanskelig å få presset hardt nok, så jordmor henter to håndtak og fester de til sengen, i tillegg til at hun reiser opp ryggen helt. Nå kan jeg sitte og presse. Jeg merker at dette virkelig hjalp på. Det går fort nå, og hodet er synlig. Jordmora sier til meg at nå kan jeg strekke ned hånda mi og ta på hodet hennes hvis jeg vil. Så nysgjerrig som jeg er gjør jeg det. Det kjennes mykt og bløtt ut, i tillegg til at jeg kjenner at hun har en del hår på hodet. Jeg fjerner hånda mi og presterer å si «åh, ta va ufint..». På dette tidspunktet er det to leger, to jordmødre, en student, ei overjordmor i tillegg til et par andre inne hos meg.

 

Ca. klokken 13:10 presser jeg ut hodet hennes. Før jeg rekker å presse mer, tar rien slutt, og det blir ei lita pause. Hjerterytmen hennes faller fra 155 til 65 på kort tid og hun blir blå. En ny rie er på tur og jeg presser det jeg er kar om. Klokken er 13:13 og hun kommer nå. De legger henne på magen min mens de masserer henne hardt for å få henne til å skrike. Men hun får det ikke til. Jeg sier «Ho e da så blå..!», og de klipper straks navlestrengen, og løper av gårde med henne til asfyksibordet. Der får hun oksygen på maske i 1 min, og nå kommer hun seg. Kjetil vet ikke om han skal løpe etter eller om han skal være igjen hos meg. Han er så nervøs for Carina, så det blir til at han løper etter henne. Da han kommer bort til rommet der de er, hører han et kjempeskrik. I det sekundet visste han at hun kom til å klare seg. Mens Carina og Kjetil er på det andre rommet venter jeg og studenten på at morkaka skal løsne slik at jeg kan presse ut den også. Det tar ikke lang tid før den er ute, og da sjekker hun meg for rifter. Ikke éi rift. Det kan jeg like.

 


Mitt livs største øyeblikk. Med svett mascara ut over all mark.
Carina, født 16. august, 27 dager før termin, 2850g og 47 cm lang.

Jeg ser mine to kjære komme inn døra på fødestua der jeg ligger og venter, og jeg blir så glad. Jeg får henne rett på magen. Det øyeblikket hadde jeg ventet på. Kjetil får også klippe av mer av navlestrengen som skal bort. Når det er gjort, blir hun lagt rett på puppen, og der ligger hun lenge. Sugerefleksen er der, men hun har problemer med teknikken til å begynne med. Etter at det har gått to timer blir jeg nødt til å tisse, så jeg ber Kjetil om å ta henne så jeg får reist meg opp og gått på do. Han blir usikker og spør meg om jeg virkelig skal begynne å reise meg uten at jordmora er der. Jeg ser ikke faren med det, men venter til Kjetil får tilkalt studenten så hun følger meg i tilfelle jeg besvimer. Jeg føler meg i toppform, så det er ikke noe problem. Hun er klar for å ta meg i mot dersom jeg skal falle, men jeg prøver å si til henne at jeg har det helt fint. Etter at jeg er ferdig på do står jeg igjen og kikker inn i speilet. Det er ikke det samme synet som tidligere idag. Nå er jeg helt flat igjen, og det er rart å se etter 8 måneder. Vel tilbake utenfor fødestua sier jordmora til meg at siden det har gått to timer kan jeg få lov til å dusje. Hun hjelper meg med å finne frem alt jeg trenger før jeg går inn i dusjen (verdens mest sexy nettingtruse samt et bind som lett hadde passet til en elefant og ei skjorte). Jeg ser nedover kroppen min og tenker tilbake på hvordan den så ut i dusjen hjemme noen få timer tidligere. Jeg tenker på hvordan fødselen var, jeg tenker på gutten min og ikke minst tenker jeg på jenta vår. Nå er den lille familien min komplett.

 


Elsker dere ♥


Hva synes du om historien min?



Takk for sist!

Hei igjen! Begynner å bli en god stund siden sist jeg la ut noe nå. Kjenner jeg får dårlig samvittighet når jeg ser hvor mange som har vært innom bloggen min hver eneste dag, uten at jeg har kommet med noe nytt. Derfor er jeg nødt til å takke de tålmodige sjelene som har fulgt med, og samtidig beklage for at jeg ikke har gitt noen lyd fra meg. Veldig mye har skjedd i det siste, og jeg ønsker å fortelle om alt som har skjedd, litt etter litt.

Hele denne "pausen" startet med at dataen min krasjet IGJEN, og jeg fikk den aldri til igjen. Da ble jeg jo pc-løs og fikk ikke skrive mer om jeg så ville. I tillegg skulle jeg og Kjetil være effektive og pusse opp badet, barnerommet og den ene gangen vår. Det var da under åtte uker igjen av svangerskapet så vi hadde ikke så veldig lang tid på oss dersom vi skulle være ferdig i god tid til fødselen. Vi skulle rive av gammelt gulv, legge nytt gulv, male tak, vegger og gulv der det ikke skulle være belegg, i tillegg til at vi skulle kjøpe ny innredning til badet og barnerommet. Vi fikset maling, gulvbelegg, tok to turer til IKEA i Trondheim og stod på som noen tullinger begge to. Da det var igjen én eneste dag med arbeid, bestemte lille jenta vår seg for at hun skulle ut, og dermed ble det fødsel på meg og Kjetil, mens våre to kjære mødre og kommende bestemødre stod på for å få det ferdig til vi kom hjem igjen. Det spørs om hun ikke tålte all den jobbinga dag ut og dag inn med tanke på at hun kom én måned for tidlig. Det var jo travle dager, men jeg stortrivdes med å kunne bevege meg såpass mye. Skal se om jeg finner igjen før-og-etter bildene av oppussingen, det var jo tross alt meningen å blogge om det før pc'en krasjet...

Jeg har så mye jeg skulle ha delt, men jeg tenkte å ikke skrive så alt for mye akkurat i dette innlegget. I går skrev jeg fødselshistorien min, og den tenkte jeg å dele dersom det skulle være interesse for det. Jeg har også klipt meg, bleiket håret og begynt med briller, så nå for tiden er det jo ingen som kjenner meg igjen lenger! Så det blir nok et før-og-etter bilde av det også. Søndag som var ble lille jenta vår døpt, så det blir det nok et lite innlegg om.

Det var vel i grunn det meste, så da får vi se når jeg kommer med neste innlegg. Litt vanskelig å si i og med at jeg ikke har pc lenger. Men det kommer:) Nå er det på tide at jeg hopper til sengs også. Carina har allerede sovet 3 timer, og det er ikke mer enn 4 timer til Kjetil kommer hjem fra arbeid heller :)

Dere får ha ei fortsatt god natt :)

Linda :)

Linda :)

19, Sunndal

Heisann og velkommen til bloggen min! Jeg er ei jente på 19 år som lever lykkelig på en gård sammen med min lille familie. 18.11.09 fant jeg lykken sammen med Kjetil, 26.6.10 ga han meg sitt ja, og 16.8.11 fikk vi ei lita prematur jente som betyr alt for oss. Drømmen nå er å gifte oss og bygge oss et eget hus. Her inne kan du ta del i vår hverdag, min interesse for interiør, og alt annet som hører med. Høres dette interessant ut, legg meg gjerne til som venn. Dersom du lurer på noe eller har lyst til å sende meg din fødselshistorie eller andre historier(noe jeg blir glad for), kontakt meg gjerne på linda_nysveen@hotmail.com!

Kategorier

Arkiv

hits