Er det bare meg??

Eller er det flere som opplever å bli ti ganger fortere rørt og trist nå enn før dere fikk barn selv? Dette er helt merkelig. Før kunne jeg se på grusomme videoer om dyr som ble flådd levende pga pelsens verdi, eller lese historier om par som så sitt nyfødte barn kjempe en hard kamp mot døden forgjeves, bare for å sette et par eksempler, uten at det totalt ødela meg. Jeg sier ikke at det ikke gikk inn på meg, for det gjorde det. Tårene strirant og jeg ble fylt med sinne og følelsen av å ikke skjønne hvorfor slik skjer. Etter at jeg fikk Carina, kan jeg ikke se eller lese om slik mer. Bare jeg ser overskriften, kjenner jeg tårene presse på og jeg vet at dersom jeg ser/leser dette kommer jeg til å være totalt nedbrutt resten av dagen, ha mareritt om det, og våkne opp neste dag med en dårlig følelse.

Hva er det egentlig som er forskjellen nå mot fra før? Når jeg leser om tragiske hendelser, som at foreldre mister sitt barn, kona mister sin mann, setter jeg meg inn i deres posisjon og ser for meg at det skjer med meg. At jeg mister Carina, den lille jenta mi som jeg så høyt elsker, eller Kjetil, gutten som betyr mest i hele verden for meg og som alltid er der for meg. Det er nødt til å ha noe med det å gjøre, jeg kan ikke forstå annet. Det er så utrolig vanskelig å forklare. Jeg tror egentlig en ikke kan forstå det heller, før en havner der selv. Jeg trodde selv at jeg forstod hva folk mente da de prøvde å forklare noe slik til meg, men det vet jeg idag at jeg ikke gjorde. En kan ikke forstå det, for det er noe spesielt med de følelsene.

Nå har jeg fokusert veldig mye på det tragiske, men det er jo det samme med det gode i hverdagen. Med en gang jeg hører Carina lage en ny godlyd, rører det meg innerst inni hjerterota og tårene kommer med en gang. Når hun ser meg og smiler, kommer tårene. Alltid. For ikke å snakke om første gangen hun fikk så tjukk grøt at vi ga henne med skje. Hun momset og åt og lagde artige, stressede lyder om hun ikke fikk en ny skje fort nok. Selv om jeg satte veldig stor pris på noe før, ble jeg ikke like fort rørt som nå. Det vistes ikke så tydelig på meg. Jeg var nødt til å bruke ord for å beskrive min takknemlighet, men nå trenger jeg ikke det lenger; ansiktet mitt gjør det for meg. For noen dager siden så ikke kjøkkenet vårt ut. Jeg skulle rydde og vaske, men jeg ble lei bare jeg så på rotet. Jeg gikk og tok meg en dusj, og da jeg kom opp igjen hadde min kjære fikset hele kjøkkenet. Det luktet godt, og ikke minst det så helt fortreffelig ut. Da ble jeg glad da!! Det virker som om de små tingene i hverdagen plutselig betyr så mye mer.

Føler at dette blir veldig rotete skrevet, men det er så vanskelig å forklare. Jeg prøver å komme med eksempler for å lettere kunne forklare hva jeg mener, men i virkeligheten tror jeg nok det bare forvirrer dere mer. I alle fall dere som ikke har vært borti det samme selv. Men det får være, det ble slik nå :)


Da vi ga henne grøt med skje, skjønte hun ikke helt hvordan hun skulle gjøre det, så vi brukte smokken som hjelp til å begynne med. Hun klarte ikke sitte stille for det var så godt, så hun ser jo ikke ut:p

Lyder dette kjent for deg?

5 kommentarer

psychomaster

29.11.2011 kl.21:13

Jeg føler ikke at jeg ble noe mer takknemlig eller følsom etter at jeg fikk Debora, men det kan godt ha noe med å gjøre at jeg er veldig overfølsom. Jeg ble egentlig fortere trist før jeg fikk henne jeg, men det var nok fordi jeg led av depresjoner og at jeg nå føler at jeg har en grunn til å leve, rett og slett fordi jeg vet at hun hadde vært hjelpeløs uten meg. Men jeg har alltid vært slik du beskriver om at jeg blir trist og setter meg inn i andres situasjoner. For eksempel blir jeg helt fra meg når det gjelder å miste foreldrene sine og barn, den dagen min mor dør, kommer jeg aldri til å bli helt glad igjen. Nå ble visst kommentaren min passe lang, så tror jeg gir meg her :p

Cathrine

29.11.2011 kl.21:30

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Det er bare så merkelig altså, og jeg føler jeg setter mere pris på det lille i hverdagen:)

ungmor90

02.12.2011 kl.23:05

Sv: Det er bare helt grusomt :( Jeg var veldig glad i ho!:( Og hun har liksom alltid vært der, og nå er hun der plutselig ikke :( Og jeg visste ikke at de skulle avlive hun i dag, og når jeg fikk vite at hun var død ble jeg helt knust :(

Monica

03.12.2011 kl.14:16

Selv har jeg ikke fått barn, men synes slike historier er helt forferdelig trist! Fælt for deg at det skal være så ille :(

Hehe, så søt hun er! Bra hun likte maten :)

SV: Ja, hadde kommet til å bli stående der time etter time, stikke på trening og stå der igjen! Neida, men hadde ikke gjort noe det :)

Ha en fortsatt fin helg :)

Camilla Therese

06.12.2011 kl.01:31

Det med meir følsom kjenne ihvertfall eg meg igjen! Har alltid våre litt sånn som deg, som kan sjå det, men lika det ikkje, men no svir det i auga med eingang eg ser/høyrer nåke liknande!

For ei fin prinsessa:-)

Skriv en ny kommentar

Linda :)

Linda :)

19, Sunndal

Heisann og velkommen til bloggen min! Jeg er ei jente på 19 år som lever lykkelig på en gård sammen med min lille familie. 18.11.09 fant jeg lykken sammen med Kjetil, 26.6.10 ga han meg sitt ja, og 16.8.11 fikk vi ei lita prematur jente som betyr alt for oss. Drømmen nå er å gifte oss og bygge oss et eget hus. Her inne kan du ta del i vår hverdag, min interesse for interiør, og alt annet som hører med. Høres dette interessant ut, legg meg gjerne til som venn. Dersom du lurer på noe eller har lyst til å sende meg din fødselshistorie eller andre historier(noe jeg blir glad for), kontakt meg gjerne på linda_nysveen@hotmail.com!

er innom nå

Lilypie First Birthday tickers

bloglovin

Norske blogger






Besøk nettbutikken illusion.no i dag!











Kategorier

Arkiv

hits