Fødselshistorien min

Jeg sa vel at jeg skulle dele fødselshistorien min med dere, så nå kommer den. Først må jeg bare få si at dette er en meget detaljert historie, så den er lang. Jeg ville få med alle detaljene jeg husket, så da ble det bare slik. Enjoy!

 

Klokken er 05:30, og jeg er som vanlig våken til dagens første dobesøk. Samme tidspunkt, hver morgen, slår aldri feil. Jeg får veltet den 66 kg tunge kroppen min ut av sengen og subbet meg ut av rommet, gjennom gangen og inn til badet. Jeg setter meg ned, og sitter der naturligvis til jeg er ferdig. Nesten så jeg sovner igjen, er så ufattelig trøtt. Jeg reiser meg og går bort til vasken, senga står svært sentralt i tankene mine nå. Jeg kaster et blikk inn i speilet og ser på den stadig voksende magen min. Koselig. Men senga kaller.

 

På tur ut i gangen kjenner jeg at det er noe som renner nedover låret mitt. Herregud, er jeg ikke ferdig enda da? Fire uker gjenstår av svangerskapet, og jeg har ikke hatt noe særlig å syte over tidligere, så jeg skal vel slite med urinlekkasje den siste tiden nå da.. Litt flau over egen «utblåsning» er jeg igjen på tur til badet. Jeg setter meg ned og tisser videre. Ikke store skvetten denne gangen. Men det er noe annerledes. Det lukter rart. Ingen vond lukt, ingen ekkel lukt. Nesten litt søtt. Tenker meg om et sekund og kommer på at det har luktet slik et par uker nå. Sitter en liten stund etter jeg er ferdig og presser litt ekstra for å være sikker på at ingen flere uhell skal oppstå. Tenker fælt denne stunden. Det kan da ikke være..? Nei, nå vil jeg legge meg.

 

Før jeg rekker å nå soveromsdøren skjer det igjen. Det strirenner nedover begge lårene mine og jeg løper som en vaggende and tilbake til badet, og får satt meg ned på do igjen. Tankene svirrer fælt nå. Jeg må vekke Kjetil. Leter etter telefonen min, men finner fort ut at den ligger igjen på soverommet. Jeg kan da ikke begynne å rope på ham heller. Vil nødig vekke noen av de andre i huset. Så jeg samler opp en hel haug med papir og trapper det nedi trusa og går så fort jeg kan, tross omstendighetene, tilbake til soverommet. Jeg stiller meg i døråpningen, merker at papiret allerede er gjennomvått. «Kjetil?» Ikke annet enn et trøtt grynt får jeg tilbake. «Ehm, Kjetil? Vatne ha gått..!» Kjetil reagerer som en stukket gris og vender straks seg mot meg. «SLUTT Å KØDD!!! Stakkar, han er så trøtt at det som skulle høres ut som en meget overrasket Kjetil, hørtes i virkeligheten ut som en rasende Kjetil. Jeg svarer like «sint» tilbake at «NEI, E KØDDE IKKJE!!» «Å faen.» Vel på tur tilbake til toalettsetet advarer jeg mot fostervannsbekken som befinner seg fra senga vår og hele veien bort til dassen. Han har allerede kommet seg ut av senga i såkalt ninjastil, og har fått på seg noen klær. Han hopper fra en fot til den andre i forsøket på å unngå de store dammene. Han stiller seg i døra på badet og sier at jeg må ringe jordmora. Det har jeg overhodet ikke lyst til, og prøver å forklare at jeg ikke kjenner noen tegn til fødsel og at jeg er trøtt og vil sove. Kjetil blir stresset og helt fra seg av det jeg har å fortelle ham (forståelig nok), og sier bestemt at dersom vannet går, SKAL man i ALLE tilfeller ta kontakt med jordmor. Sakte men sikkert synker det inn i det forvirrende hodet mitt. Jeg vet jo at man skal det, men det virker som om trøttheten har tatt fullstendig overhånd. Han spør meg om jeg vil ringe jordmor, eller om han skal gjøre det. Jeg strekker ut hånda mi og ber ham om å gi meg telefonen så ringer jeg her og nå.

 

Klokken er nå blitt 06:03, og etter tre-fire ring hører jeg et trøtt «hei» i andre enden. Jeg forteller hvem jeg er, beklager for at jeg ringer så tidlig på morgenen, og forteller at jeg tror vannet mitt har gått. Jeg får spørsmål om farge og lukt, og forklarer at fargen var helt blank og at det luktet veldig søtt. Jeg får beskjed om å komme ned på helsestasjonen, så tar vi det derifra. Jeg spør om jeg kan få ta meg en dusj før vi kommer, og jeg får høre at jeg bare skal ta meg god tid, ta en dusj, spise litt mat og slappe litt av. Jeg takker for det, og spør i samme slengen om vi skal avtale et bestemt klokkeslett for når vi skal være der. 06:30 får jeg til svar, og jeg merker at jeg blir stresset. Vi sier ha det, og jeg forteller Kjetil alt det hun sa. Jeg må le litt... Hvor god tid kan man ta seg når det er 20 min til en skal være på helsestasjonen, og det tar 10-15 min å kjøre dit? Tenker ikke mer over det, så jeg løper i dusjen. Kjetil kommer også ned trappa for å vekke mamma og fortelle henne hva som har skjedd. Han stiller seg avslappet i døråpningen og sier «Svigers. No må ikkje du bli stresssa. Men vatne ha gått.» Og så løper han som en tulling opp igjen uten at mamma rekker å svare en gang. Jeg står og koser meg i dusjen, og tenker at dette er siste gangen jeg dusjer i denne dusjen uten å se noe fra navlen og ned. Jeg tenker fælt over alt og ingenting. Det er bare halvferdige tanker, jeg rekker ikke å tenke ferdig noe før andre tanker sprenger seg på. Mamma har allerede fått slengt på seg noen klær hun også, og er godt i gang med å hjelpe Kjetil med å pakke sykehusbagen. Jeg kommer etterhvert opp i andre etasjen jeg også, og røsker noen tilfeldige klær ut av klesskapet mitt. Jeg kommer meg på badet, finner frem et håndkle og trapper det nedi buksa. Det vil jo ingen ende ta! Carinas klær fant vi tilfeldigvis frem i går, så nå gjenstår det bare å pakke klær til meg, toalettsaker og lignende. Jeg synes mamma er overraskende rolig, til tross for at hun løper rundt og ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg. Kjetil er hakket roligere, og jeg er enda 20 hakk roligere.

 

Rundt 06:25 kjører vi hjemmefra og ca. 06:35 er vi fremme. Jordmor er der allerede og tar oss i mot. Vi takker for sist, og ler litt. Vi var jo tross alt på kontroll hos henne i går. Vi går inn på kontoret hennes, og hun lurer på hvordan jeg føler meg. Jeg er litt spent, men jeg kjenner overhodet ingenting i magen som kan tyde på noen fødsel. Vannet har gått, og det er alt jeg vet. Hun sier at hun har lyst til å undersøke meg, og jeg hopper gladelig opp på benken. Hun ser opp i taket og kjenner godt etter med to fingre. Har både hørt og lest at dette er veldig ubehagelig og litt vondt, men jeg kan ikke si jeg kjenner noe som helst. Etter bare noen sekunder får vi høre at det allerede er 2-3 cm åpning, og at vi bør komme oss på sykehuset. Hun spør Kjetil om han vil kjøre selv, eller om hun skal ringe etter ambulanse. Kjetil ser på meg og svarer at han godt kan kjøre så lenge jeg er komfortabel med det. Ja, jeg kjenner jo ingenting jeg så, hvorfor ikke. Jordmor ombestemmer seg plutselig og sier at hun ringer etter ambulanse. Det virker som om det har gått veldig fort med meg hittil, så hun er nok litt redd for at det skal skje ting i bilen. Så det blir slik. Hun ringer etter ambulanse. Mens vi står og venter kjenner jeg at det pirrer i magen, akkurat den samme følelsen som rett før jeg skulle opp til muntlig eksamen bare to måneder tidligere. Jeg forteller det, men forklarer at jeg ikke vet om det er rier som er på tur eller om jeg bare er spent. Jordmor forsikrer meg om at det nok er riene som melder sin ankomst.

 

07:00 er ambulansen kommet, og det har mamma og svigermor også. To glade, spente, kommende bestemødre står ute på plassen og fniser, gråter og ler. Ambulansesjåføren er en kjenning av mamma, så hun storskratter, tar han i hånda og sier «Nei, e d du Terje! No må du ta godt vare på dåtter mi!!» Og så lo hun og gråt litt til. Jeg spretter oppi senga og legger meg godt til rette. Kunne absolutt ha sovnet nå. Både jordmor og bestemødre ønsker oss masse lykke til i det senga mi og jeg blir skyvet inn i bilen. De står og skravler en liten stund til før Kjetil kommer etter og får sitte i «sjefsstolen» ved siden av meg. Sekunder senere er vi på vei. Jeg og Kjetil utveksler smil, og han holder på armen min. Overraskende og skummelt komfortabel den senga. Jeg lurer på om jeg skal sove eller om jeg skal holde meg våken. Jeg har veldig lyst til å sove, men bestemmer meg for å være våken så lenge jeg får det til. Jeg, Kjetil og ambulansearbeideren snakker om alt mellom himmel og jord. Alt fra bil til hans kones fødsel osv. Det er grønn tur, så det er ingen sirene eller lys. Kjetil kikker seg rundt som en liten unge i godteributikken. «Veldi my arti å fikkel borti her», sier han. Ambulansearbeideren ler og lar Kjetil gjøre alt det han selv egentlig skulle gjort, blant annet å sette på meg en pulsmåler på fingeren. Etter en stund kjenner jeg riene begynner å ta seg opp, og jeg kniper med det ene øyet så Kjetil skal se det. Han ler og spør meg om det begynner å bli vondt. Jeg svarer at jeg begynner å kjenne det. Ambulansearbeideren ler også, og ber meg om å si ifra når riene begynner og når de slutter. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er så vanskelig å kjenne. Jeg kjenner at riene går opp og ned, men det er ikke alltid de slutter helt osv, så denne målingen tror jeg ikke det kommer noe nyttig ut av. Jeg er nødt til å le av meg selv.

 

08:15 er vi fremme på Molde sykehus, og jeg blir trillet inn og bort til heisen. Kjetil har plutselig forsvunnet, og de to ambulansearbeiderne lurer på om vi bare skal ta heisen opp, eller om vi skal vente på han. Jeg sier at han sikkert finner veien selv, så vi tar heisen opp til fjerde etasje. Jeg blir trillet bort til fødestua, hvor ei eldre jordmor står sammen med en student. I det jeg spretter ut av senga selv, slik jeg til normalt ville ha gjort, gjør de store øyne og sier «Å hoooi». Jeg ser på dem som et spørsmålstegn og tenker at jeg ikke er invalid fordi om jeg er 8 kg tyngre enn normalt og har en stor kul på magen. Jeg blir vist vei oppi min nye seng, mens ambulansearbeideren som satt baki med oss forteller jordmora at det er ca. 5 minutter mellom riene. Jeg blir ønsket lykke til av ambulansearbeiderne, og de overlater meg til jordmoren og studenten.

 

Kjetil kommer inn rett etterpå og sier at han måtte skrive meg inn før han kunne bli med meg opp. Jordmor tilbyr meg sjokolade for at jeg skal få i meg litt energi, men jeg står over. Ikke i spisehumør. Jordmor forklarer at jeg blir nødt til å ligge helt stille en halvtimes tid med et par belter rundt magen som skal ta opp riene mine og fosterlyden. Jeg finner en god liggestilling og de kobler meg til apparatet. Det går greit til å begynne med, men jeg merker at det blir verre og verre å ligge stille når riene kommer. Jeg vil opp å gå. Kjetil står og følger med på skalaen for riene mine. Den går opp til 100. Jeg synes det er rart at skalaen ikke går lenger enn til 100 når jeg ligger her med rier på 75. Blir det virkelig ikke vondere enn det? Det kan jeg like. Etter en liten stund går kurven for riene mine over skalaen og vi får ikke til å se hvor kraftige de er. Jeg som trodde det bare gikk til 100. Det var vel for godt til å være sant at det ikke ble «vondere enn 100».

 


Ufattelig varmt inne på fødestua, så her er vi rød som en tomat før det har begynt!

Etter en ubehagelig halvtime får jeg endelig ut av senga. Klokka er 09:00, og jeg har 4 cm åpning. Gåstolen jeg fikk litt tidligere tar jeg i bruk med en gang. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ligge mer enn nødvendig før jeg får presserier, siden det skal være til god hjelp når barnet er på tur ned. Jordmor og studenten liker tankegangen min, og lar meg spasere slik jeg vil frem og tilbake ute på gangen. Hver gang jeg får en rie kjenner studenten på sammentrekningene på magen min og tar tiden. Kjetil går ned på Narvesen og kjøper noen boller til meg. Jeg får i meg en liten bit, men jeg blir umiddelbart spysjuk så jeg spiser ikke mer.

 


Rie...



Pause. Herlig!



Rie igjen.

Med en så full mage presser det veldig på alt av innvoller, ikke minst urinblæra, så jeg knytter fort bekjentskap med toalettet. Tiden går, og jeg spaserer med Kjetil på slep. Hver halvtime er jeg nødt til å legge meg i senga så de får undersøkt meg. Dette har jeg hørt og lest ikke er vondt eller ubehagelig ved større åpning, men det er det i alle fall i mitt tilfelle. I tillegg er de nødt til å gjøre alt to ganger siden det er opplæring på gang. Så studenten sjekker først og sier det hun tror, deretter sjekker jordmor og sier om det stemmer eller om det er feil. Nettopp det gjør ikke saken noe bedre for meg, men jeg prøver å ikke si noe om det. Klokken er 11:00 og jeg har 5 cm åpning.

 

Riene tar på og gjør meg urolig i magen. Det kjennes ut som det er ei skikkelig farrangkule på vei. Jeg sier til Kjetil at jeg er nødt til å ta meg en tur på toalettet og prøve å legge fra meg lasten der sånn at det ikke skjer under fødselen. Etter at jeg har gått inn kommer studenten bort til Kjetil og lurer på hvor jeg er, og han forklarer det jeg nettopp har sagt til han. Studenten blir litt nervøs og sier fortvilet at hun håper jeg ikke tar i så mye at jeg føder i dass. Presserier skal visst kjennes ut som om en holder på å gjøre seg ut sier hun. I det jeg kommer ut, blir jeg møtt av to spente fjes som håpet på at jeg ikke hadde fødd i dass. «Hvordan gikk det?», spurte studenten, og jeg sa ikke annet enn at det gikk bra.

 

Riene begynner å komme virkelig tett nå, og det kjennes godt kan en si. Jeg spaserer litt mer, før jeg finner ut at jeg vil prøve å legge meg. Det blir verken bedre eller verre, så da blir jeg like godt liggende. Jeg blir spurt om jeg vil ha noen form for smertelindrende som for eksempel et varmt bad eller akupunktur. Jeg ønsker å prøve badekaret i og med at jeg alltid har brukt varmt vann som smertelindring. De sjekker meg enda en gang, og denne gangen er det så vondt at jeg spør om det virkelig er nødvendig at de begge to gjør det. Én gang er faktisk ille nok akkurat nå. De godtar forespørselen min, så jordmora sjekker meg. Klokken er 11:45 og jeg har åpning på 7 cm, så hun har ikke noe særlig lyst til at jeg skal ut av senga. Det blir til at jeg prøver akupunktur i stedet for badekar. Nåla i hodet kjenner jeg ikke i det hele tatt, mens nålene jeg får i hendene og føttene kjenner jeg veldig godt. Riene er enda tettere og vondere nå, og nålene gjør ikke annet enn å stresse meg. Jeg har behov for å bevege meg akkurat slik jeg føler for, og det kan jeg ikke med nålene i. Jeg kommer borti dem hele tiden, så de gjør bare vondt verre. Jeg ber dem om å fjerne dem igjen.

 

Klokken er 12:35 og jeg har nå åpning på 9 cm. Jeg ligger på høyresiden i senga. Kjetil sitter på en stol bak meg og lener seg over til meg og stryker meg i nakken. Han passer på å hente kalde kluter til meg og å tilby meg saft hele tiden. Det er 1 minutt mellom riene, og det er ubeskrivelig vondt. Hver gang en rie tar slutt, sovner jeg. Det er slik det må føles å komme til himmelen. Jeg er så trøtt at jeg klarer nesten ikke holde meg våken under riene heller, men de er smertefulle nok til å holde meg våken. Jeg prøver å gjøre masse forskjellig i håp om at noe skal lindre smertene litt. Blant annet prøver jeg å lage lange mørke toner med stemmen min, og det lindrer faktisk litt. Det sender vibrasjoner gjennom hele kroppen min og på den måten lindrer det.

 

Nå blir riene vondere og vondere for hver eneste gang de kommer, og jeg spør fortvilet om det kommer til å ta lang tid før jeg får presserier. De sjekker meg igjen med en gang og mener at det ikke bør ta særlig lang tid. Omtrent rett etterpå kjenner jeg at kroppen min begynner å ta i og presse av seg selv. Jeg klarer ikke å kontrollere det selv, det bare skjer. Det kjennes akkurat som om brekninger før en skal spy, bare at det er der nedentil. Det er helt merkelig, men smertene er så og si borte, så jeg er lykkelig. Jeg sier at jeg har en stor trang til å presse og jeg venter bare på tillatelse. Klokken 12:50 sjekker de meg og åpningen er på 9,5 cm. Jeg får lov til å presse så smått. Jeg kniper igjen det jeg kan, jeg vil ikke presse før jeg har full åpning. Fosterlyden synker så to leger tilkalles. De sjekker meg begge to. 12:56 har jeg 10 cm åpning, og jeg presser. Det er vanskelig å få presset hardt nok, så jordmor henter to håndtak og fester de til sengen, i tillegg til at hun reiser opp ryggen helt. Nå kan jeg sitte og presse. Jeg merker at dette virkelig hjalp på. Det går fort nå, og hodet er synlig. Jordmora sier til meg at nå kan jeg strekke ned hånda mi og ta på hodet hennes hvis jeg vil. Så nysgjerrig som jeg er gjør jeg det. Det kjennes mykt og bløtt ut, i tillegg til at jeg kjenner at hun har en del hår på hodet. Jeg fjerner hånda mi og presterer å si «åh, ta va ufint..». På dette tidspunktet er det to leger, to jordmødre, en student, ei overjordmor i tillegg til et par andre inne hos meg.

 

Ca. klokken 13:10 presser jeg ut hodet hennes. Før jeg rekker å presse mer, tar rien slutt, og det blir ei lita pause. Hjerterytmen hennes faller fra 155 til 65 på kort tid og hun blir blå. En ny rie er på tur og jeg presser det jeg er kar om. Klokken er 13:13 og hun kommer nå. De legger henne på magen min mens de masserer henne hardt for å få henne til å skrike. Men hun får det ikke til. Jeg sier «Ho e da så blå..!», og de klipper straks navlestrengen, og løper av gårde med henne til asfyksibordet. Der får hun oksygen på maske i 1 min, og nå kommer hun seg. Kjetil vet ikke om han skal løpe etter eller om han skal være igjen hos meg. Han er så nervøs for Carina, så det blir til at han løper etter henne. Da han kommer bort til rommet der de er, hører han et kjempeskrik. I det sekundet visste han at hun kom til å klare seg. Mens Carina og Kjetil er på det andre rommet venter jeg og studenten på at morkaka skal løsne slik at jeg kan presse ut den også. Det tar ikke lang tid før den er ute, og da sjekker hun meg for rifter. Ikke éi rift. Det kan jeg like.

 


Mitt livs største øyeblikk. Med svett mascara ut over all mark.
Carina, født 16. august, 27 dager før termin, 2850g og 47 cm lang.

Jeg ser mine to kjære komme inn døra på fødestua der jeg ligger og venter, og jeg blir så glad. Jeg får henne rett på magen. Det øyeblikket hadde jeg ventet på. Kjetil får også klippe av mer av navlestrengen som skal bort. Når det er gjort, blir hun lagt rett på puppen, og der ligger hun lenge. Sugerefleksen er der, men hun har problemer med teknikken til å begynne med. Etter at det har gått to timer blir jeg nødt til å tisse, så jeg ber Kjetil om å ta henne så jeg får reist meg opp og gått på do. Han blir usikker og spør meg om jeg virkelig skal begynne å reise meg uten at jordmora er der. Jeg ser ikke faren med det, men venter til Kjetil får tilkalt studenten så hun følger meg i tilfelle jeg besvimer. Jeg føler meg i toppform, så det er ikke noe problem. Hun er klar for å ta meg i mot dersom jeg skal falle, men jeg prøver å si til henne at jeg har det helt fint. Etter at jeg er ferdig på do står jeg igjen og kikker inn i speilet. Det er ikke det samme synet som tidligere idag. Nå er jeg helt flat igjen, og det er rart å se etter 8 måneder. Vel tilbake utenfor fødestua sier jordmora til meg at siden det har gått to timer kan jeg få lov til å dusje. Hun hjelper meg med å finne frem alt jeg trenger før jeg går inn i dusjen (verdens mest sexy nettingtruse samt et bind som lett hadde passet til en elefant og ei skjorte). Jeg ser nedover kroppen min og tenker tilbake på hvordan den så ut i dusjen hjemme noen få timer tidligere. Jeg tenker på hvordan fødselen var, jeg tenker på gutten min og ikke minst tenker jeg på jenta vår. Nå er den lille familien min komplett.

 


Elsker dere ♥


Hva synes du om historien min?



16 kommentarer

silje

17.11.2011 kl.14:20

Rørende å les ! :)

Jenny

17.11.2011 kl.14:22

Fantastisk fint, Linda!! :)

Linda :)

17.11.2011 kl.14:26

Tusen takk :)

Sara - Mamsen til Tina

17.11.2011 kl.14:38

Nydelig fødselshistorie, kjenner igjen mye! :)

Cathrine

17.11.2011 kl.16:43

For en nydelig fødsleshistorie:) Blir helt rørt jeg!<3

Du skal få lese min en dag om du vil, men det blir på privaten:)

Heidi Linseth

17.11.2011 kl.16:49

Fy søre kor flink du er til å skrive Linda. stor klem fra naboen:))

Julie

17.11.2011 kl.16:50

E bli reint rørt her e sitt ;____; <3

Evy Hestnes

17.11.2011 kl.17:13

En utrolig fin og god tekst Linda. Du skriver enkelt, treffende og med god humor. Jeg opplevde å smile og gråte mellom annenhver linje. Kjempefint at du delte fødselshistorien med oss. Gratulerer med det nye familiemedlemmet. Hun er skjønn:)
For en flott fødselshistorie ! Ikke lik min.. Du er heldig som har hatt en så flott og kort fødsel med en så god form etterpå. Godt å lese at opplevelsen var fin ! Vær stol av deg selv og kroppen din !

Linn

17.11.2011 kl.22:03

Så flink du er til å skrive og så mye som du husker! En fin fødselshistorie det der :) Kos dere med lillejenta :)

Linda :)

18.11.2011 kl.03:03

Tusen tusen takk alle sammen! Koselig å få så god respons på det jeg legger ut :) Det settes pris på!

Margrete

18.11.2011 kl.20:51

Så fin fødselshistorie, hørtes ut som en fin og vellykket fødsel. Jeg fødte også i uke 36=)

SV: Hesten min, Sonic, er en oldenburger=)

Merete Horvli

19.11.2011 kl.02:17

Sitt me tåra i øyekroken :) Rørende. Arti å les om klassekameraten min som har fått ei nydelig jente <3 Kjempekjekt :))

Marita Christina

23.11.2011 kl.20:25

Kjempe fin historie og nesten litt artig :)

Mamma til Tobias

26.01.2012 kl.13:19

Fin historiie :D

Linda :)

26.01.2012 kl.13:48

Mamma til Tobias: Tusen takk :D

Skriv en ny kommentar

Linda :)

Linda :)

19, Sunndal

Heisann og velkommen til bloggen min! Jeg er ei jente på 19 år som lever lykkelig på en gård sammen med min lille familie. 18.11.09 fant jeg lykken sammen med Kjetil, 26.6.10 ga han meg sitt ja, og 16.8.11 fikk vi ei lita prematur jente som betyr alt for oss. Drømmen nå er å gifte oss og bygge oss et eget hus. Her inne kan du ta del i vår hverdag, min interesse for interiør, og alt annet som hører med. Høres dette interessant ut, legg meg gjerne til som venn. Dersom du lurer på noe eller har lyst til å sende meg din fødselshistorie eller andre historier(noe jeg blir glad for), kontakt meg gjerne på linda_nysveen@hotmail.com!

er innom nå

Lilypie First Birthday tickers

bloglovin

Norske blogger






Besøk nettbutikken illusion.no i dag!











Kategorier

Arkiv

hits